Bare noen tanker..

Guest · Posted: 20:53 - Thursday 01 May 2008 Post subject: Bare noen tanker..

Jeg har ikke noe svar på dette selv. Eneste jeg vet at man finner alltid ny styrke på en eller annen måte når man er så langt nede som man føler det er mulig å komme.
Jeg klistrer på meg et smil om munnen, en perfekt fasade utad både til venner, familie, venner og dere her på julibaby.
Men om kvelden, eller når jeg er alene, kommer tankene. Og tårene. Klarer jeg mer? Kommer jeg over denne kneika?
Ja sannsynligvis. Hvem holder meg oppe? Ingen andre enn barnet mitt. Gullet mitt.

Noen sier at et menneske får ikke utdelt mer enn han eller hun kan takle.
Jeg er ikke så sikker på akkurat det. Hittil har det gått "bra", men hva med neste gang? Jeg klarer det sannsynligvis da også. Men kun pga barnet mitt. Er ikke det nok å leve for da, tenker noen. Jo, selvfølgelig er det det. Men skal det ikke være litt andre gleder i livet også da? Skal det ikke være litt mer enn en grå, og til tider svart hverdag?
Jeg vet at det skal være det, men jeg finner det ikke. Ikke nå.

Noen vil tolke dette i den retning at jeg tenker på selvmord.
Jeg gjør ikke det. Tanken har kanskje streifet meg, men det er ikke noe alternativ for meg. Det skjer ikke. Men å kunne blitt "borte" innimellom, hadde vært godt. Litt tid til seg selv. Finne seg selv. Den jeg en gang var. Kjempeblid, utadvendt, positiv og livsglad. Og finne noen flere gleder ved livet.

Jeg skal nok finne dem. En dag. Håper jeg.

Guest · Posted: 21:33 - Thursday 01 May 2008 Post subject:

Uff, det var trist å lese at du ikke har det så godt! Jeg vet ikke hva jeg kan si, men det er bra du skriver om hvordan du har det! Har du pratet med noen andre, venner, utenforstående?
Jeg håper at du finner tilbake til den du var! Jeg skulle så gjerne ha pratet med deg og prøvd å hjelpe deg!
Mange varme tanker og klemmer til deg!

nr.1

Guest · Posted: 06:17 - Friday 02 May 2008 Post subject:

Så trist å høre at du sliter. Håper du får det rommet for deg selv slik at du kan komme deg ovenpå igjen. Dersom du ikke har søkt hjelp for problemene dine så hadde kanskje dette vært en ide. Slike problmer vokser seg ofte større når man sitter alene med de. Sender deg mange klemmer.

nr. 2

Guest · Posted: 06:45 - Friday 02 May 2008 Post subject:

dette var trist å lese Crying or Very sad

håper du kan finne ett sted for deg selv der du får tid til å være kun deg , kanskje du trenger noen å prate med som kan hjelpe deg å finne tilbake til deg selv.
du må ikkje la dette gå lenger for da kan det bli vanskelig å komme seg ut av det igjen . ..

sender deg mange trøsteklemmer !
ps: skriv visst det er noe vi kan gjøre for å hjelpe deg!!

nr.3

Guest · Posted: 22:58 - Friday 02 May 2008 Post subject:

Tusen takk for svar jenter Smile

Jeg skulle gjerne fortalt hvem jeg er, men jeg føler meg dum. Føler jeg er en byrde, og at det blir mye klaging.
Og for ikke å snakke om hvor små min problemer er i forholde til hva Bente strir med om dagen. Egentlig burde jeg vel skamme meg for å klage. Jeg føler at det er latterlig i forhold til det hun opplever nå.

Men på den annen side er mine problemer også reelle og dem føles store akkurat nå. Det går i berg og dalbane. Jeg skulle så ønske at det ikke var sånn. Skulle ønske jeg kunne sett frem til sommeren og tiden vi går i møte nå. Jeg elsker jo sommeren.
Det føles også at det er mye "støy" rundt meg og min person her inne.
Jeg har jo skrevet om litt av hvert og ikke vært anonym også.
Jeg er redd for at mange skal tenke: "nei ikke henne nå igjen!" hvis jeg avslører hvem jeg er.

Det er vel sammensatte årsaker til at ting er som dem er. Det blir for mye. Det renner over. Men jeg skal klare det. Det finnes jo ingen annen utvei. Enkelt og greit.

Guest · Posted: 18:34 - Saturday 03 May 2008 Post subject:

Kjære deg!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver! Jeg savner og ha en og annen time/dag KUN til meg - hvor jeg ikke skal være verken mamma/kone/datter ++ Men rett og slett MEG! Og det er faktisk det vanskeligste av alt, for hvem i alle dager er egentlig meg? I hverdagen så har nok meg sakte men sikkert, kanskje litt brått også, forandret seg.

Mine følelser omkring dette henger nok sammen med at jeg er dønn sliten. Dønn sliten av en krevende jobb, av å være mye alene, av å ikke ha energi, av alle bekymringer...

Du skriver at du føler at du klager og at andre har mer å stri med. Men jeg synes egentlig at du gir deg det beste svaret selv:

Kristin · Hekta Joined: 09 Apr 2007 Posts: 957 Location: Trondheim

Tillater meg å svare uten å være anonym.

Du har en depresjon, det er jeg nesten sikker på. Det må taes på alvor, og det er fullt mulig å få tilbake fargene i livet ditt. Antidepressiva og samtaleterapi ville vært verdt å prøve. Men nå vet jeg ikke så mye om situasjonen din da. Derfor, send meg PM hvis du har lyst.

Klem
_________________

Guest · Posted: 11:33 - Monday 12 May 2008 Post subject:

Huff, dette var trist lesing ja.. Sad

Helt enig med nr 4 som skriver at dine problemer er reelle og veldig tilstede de også, alle har sitt å stri med! Jeg er ordentlig sliten selv, og lengter etter å kunne bare være meg inniblandt - selv om jeg elsker ungen min og det å være mamma over alt på jord.

Det er lov å ha det vondt, og det er lov å si fra om problemene sine. Sender deg mange gode klemmer, håper du kommer deg ovenpå snart!

Guest · Posted: 10:19 - Sunday 25 May 2008 Post subject:

Sender deg noen goooode klemmer herfra!!