vet ikke hva jeg vil frem til her, men bare lufter tankene

Guest

jeg har en annen biologisk far enn han jeg vokste opp med.
min mor og biologisk far, kaller han far her, gikk fra hverandre før jeg var ett halvt år gammel .
hun traff min pappa rett etter det og jeg har alltid sett på han som pappaen min .
far hadde jeg ingenting med å gjøre utenom at det kom en gave til jul hvert år frem til jeg var 7 år, så prøvde han å oppta litt kontakt, men det ble liksom ikke mer enn ett par ganger i året at jeg besøkte han og den nye familien hans.
han hadde fått en reservedatter som han oppdrog som sin egen.
det hendte jeg reiste der en helg av og til men jeg husker det som litt krampaktig og merkelig hele opplegget, jeg kjente dem jo ikke . .
hjemme hadde jeg mamma, pappa og søsken som jeg var så enormt glad i .
så etterhvert mistet jeg kontakt med far.
når jeg var 11 år fikk mamma vite av en felles bekjent av dem at far og konen hadde fått en sønn, mamma ringte og spurte om ikke jeg skulle få vite om det ? da ble det til at jeg reiste i dåpen hans, men husker fremdeles den følelsen av å ikke være inkludert i familien hans.
....
det gikk ennå noen år og jeg kom i puberteten og tilhørigheten min ble litt viktig. selv om jeg hadde en fantastisk pappa og fantastiske besteforeldre som såg på meg som 100% familie, så ville jeg liksom prøve å få litt kontakt med mine biologiske aner.
det ble aldri noen suksess, jeg reiste en sommer til syden med dem og jeg syns det var grusomt.. ville bare hjem til mine egne liksom .
prøvde de påfølgende årene å ta turen innom dem av og til, men det ble enveis interesse, det var kun jeg som tok kontakt , jeg som stakk innom osv. når far hadde rund dag og inviterte til fest var jeg 19 år og jeg raket ryggen strak og stilte i dagen hans selv om jeg absolutt ikke ville det, men det ble jo en kjempe skuffelse,. der kom jeg og resten av familien hans, og alle vennene hans, både gamle og nye. . . ca 60 stk var der og jeg kan telle på en hånd de av vennene som visste at han hadde en datter i en annen by Rolling Eyes

en venn av han som han hadde hatt når jeg ble født kom bort til meg og sa han aldri hadde hørt ett ord om meg siden mamma flyttet med meg. Shocked

er dette helt normalt eller?
mamma har ofte stått på og ringt til han, bedt han skjerpe seg osv. .
til og med når bestemoren min døde, og onkelen min tok overdose måtte mamma lese dødsannonsen i avisen før jeg visste om det. .
han sa så mange ganger at han skulle skjerpe seg, men det skjedde aldri .
...
når jeg fikk barn tok jeg igjen opp litt kontakt med han, jeg håpet vel at dette var det vi trengte, men neida mannen stakk innom en gang og etter det hørte jeg ingenting .
min søster og bror hos han har prøvd å ha litt kontakt med meg, men det er jo ikke så veldig lett hverken for meg eller dem når vi egentlig ikke kjenner hverandre.. .
for 1,5 år siden bestemte jeg meg for at dette ville jeg ikke mer, jeg brøt all kontakt med hele den familien .
det hender noen av dem sender en sms eller noe men jeg svarer ikke.
jeg orker det ikke, det har vært altfor masse skuffelser opp gjennom . .

så nå bare priser jeg meg heldig som fikk den pappaen jeg fikk når jeg var 6 måneder, han og familien hans har alltid sett på meg som familie og det har aldri vært gjort forskjell på noen ting.
jeg har søsken som mamma og pappa fikk og jeg har aldri tenkt at noen av dem er halve , ser flere av dere skrev på søsken tråden at dere hadde halve søsken eller stesøsken. har aldri tenkt tanken på sånt i det hele tatt jeg . . . de søsken jeg er vokst opp med er mine søsken Smile

var bare litt tanker på en søndag fra meg dette her, takk for at du leste det ..
jeg kvir meg alltid litt når jeg reiser til den byen far bor i , hva om jeg møter på han, hva kommer jeg til å gjøre da, hva vil jeg si osv. ?!
frem til nå har jeg ikke møtt på han, men hvem vet --en dag kanskje . .
foreløbig har jeg det meget bra uten han !!

Guest · Posted: 15:25 - Sunday 09 Mar 2008 Post subject:

det er synn at du har hatt det sånn med den biologiske faren din .
eg har to onkler som oppfører seg på samme måten overfor sine barn og eg syns sjøl det er fælt å se at fedre kan oppføre seg på den måten overfor barna sine. .
det har vel gjort meg litt bevisst på at eg skal prøve å holde sammen med faren til mine barn . .
alle barn fortjener å ha bforeldene sine tilstede, om foreldrene ikkje kan bo sammen så kan de hvertfall prøve å samarbeide rundt barna . .

eg håper ikkje dette er tanker som tynger deg veldig, og at valget du har tatt om å holde deg vekke fra faren din og hans familie er det riktige for deg ... han har vel i grunn fått sine dose med sjanser . .

god klem til deg .

Guest · Posted: 15:58 - Sunday 09 Mar 2008 Post subject:

Jeg synes det er trist å lese det du skriver, men alikevel godt å se at du kanskje har innfunnet deg med at situasjonen er som den er.
Heldigvis har du hatt en god pappa i oppveksten din, og det er bra.

Jeg er pappa jente til tusen, og kunne ikke forestilt meg en oppvekst og et liv uten han. Men på den annen side, når man ikke vet noe annet, så er situasjonen god alikevel.

Jeg skjønner at du kanskje er nysgjerrig på hvem han er, og at du kanskje på en måte har lyst til å bli kjent med han, men ut fra det jeg leser, så er det jo en form for enveiskommunikasjon mellom dere, og det er ikke veldig positivt. Jeg kan ikke skjønne at noen kan bare "glemme" sitt biologiske barn, og det er enda verre å forstå at dem ikke tar imot med åpne armer når barna tar kontakt.

Jeg har ikke noe godt råd til deg, men håper at du finner fred med situasjonen, og at du finner en løsning du føler det er godt å leve med.¨

God klem fra nr 2 Smile

Guest · Posted: 10:08 - Sunday 25 May 2008 Post subject:

Jeg signerer nummer to her!

Det er ikke alltid det stemmer at blod er tykkere enn vann... Godt at du har hatt en pappa som har stilt opp i livet ditt, det er viktig! Smile

Klem fra nummer tre! Smile